Bare et lite innblikk i en komplisert hverdag

Jeg har en diagnose, en diagnose fåtallet har hørt om, derfor vil jeg nå skrive et slagst opplysnings innlegg, men samtidig bruke meg selv og min sykdom i det jeg skriver. Mest i håp for og kunne selv få bedre hjelp, men om det kan være nyttig for og hjelpe noen andre blir det en ”bonus” for meg, for jeg er ikke alene her i denne verden med og leve med min diagnose.

Har forsøkt å tilegne meg litt kunnskap om min egen diagnose, men dessverre er det lite stoff som finnes om akkurat denne diagnosen og i alle fall i den grad jeg har den. Jeg vil her kort fortelle hva dissosiasjon er, hva DID betyr og hva Dissosiativlidelse er og hva det vil si og leve med denne sykdommen. Hvordan den påvirker min hverdag og nedsetter min daglige fungering. For på utsiden ser man en normal jente som ser ut som alle andre på sin alder, man ser ikke kampene og diagnosens skyggesider.

Jeg som blogger er den rasjonelle delen av mitt ”menneske”, men i eksempler og hendelser jeg vil forklare om i dette innlegget vil du kunne møte andre ”deler” av meg. Jeg ønsker og komme med en kort presentasjon av noen av mine ”meg” slik at det jeg skriver skal kunne bli mer forståelig. Du vil nok kunne legge merke til at vi er ganske ulike noen av oss, mens andre er mer like og dermed vanskeligere for de rundt meg og skille.

Eks: Anna er 3 barns mor, jobber som hjelpepleier og er med i yogagruppe sammen med noen venner to ganger i uken. Hvor mange sider har Anna? Anna har en side ovenfor barna sine som mor, anna har to sider på jobb en som kollega og en som hjelper og omsorgsperson ovenfor pasientene samt en side som venninne. Slik er vi mennesker tildelt roller for og være en del av et samfunn. Som beskrevet over har alle Annas sider ulike ”roller” dette er slik vi mennesker er bygd. Eksemplet om Anna er helt normalt, Anna dissosierer ikke, selv om hun har ulike sider for i denne sammenhengen er det slik det skal være.

Før jeg i 2010 begynte i skikkelig behandling var dette for meg helt uforståelig, men gjennom noen år med behandling og rette mennesker rundt meg som har hatt god og nødvendig kompetanse kan jeg nå per i dag på gode dager sitte og skrive. Det er viktig og få frem at jeg er bare meg, men i meg er det mange.

Emilie:

Emilie er en baby. Hun har ikke språk eller motorikk. Hun gråter mye og har stort behov for nærhet og trygghet. Emilie bruker smokk, flaske og bamse. Hun er liten skjør og redd. Emilie kommer oftest tilsynet på kveld natt og tidlig morgen. Emilie har ikke følelser annet en gråt og lyder.

Hedda:

Er en liten jente før skolestart. Hun føler at ingen vil ha henne og at ingen bryr seg om henne, at hun aldri er velkommen noen steder. Hun har behov for trøst og omsorg, jeg føler vel egentlig at hun er utrøstelig. Hun er stille og innesluttet. Hennes største ønske er og bli sett, bli tatt bort fra alt som gjør vondt og finne noen som forstår henne og er glad i henne. Hedda har en trygg gjenstand NN- Bamsen. Språket hennes er ofte uhørlig og hun gjemmer seg ofte bort da hun vet at igjen vil ha henne eller gi henne anerkjennelse.

Lisa:

Lisa har så lenge jeg kan huske vært en del av meg, men hun sluttet og utvikle seg i 13-14 års alderen. Hun er fylt med sinnet, det er vel på en måte Lisa som bærer sinnet for meg. I mange år var vi venner, hun hjalp meg når overgrepene var som verst. Ofte byttet vi på med og være tilstede, slik at det ble fordelt likt. Før når jeg var yngre kunne jeg kommunisere med Lisa, men i dag er hun bare en meget forbannet tenåring som er egenrådig og tar beslutninger uten og kommunisere med noen. Det var på det tidspunktet jeg begynte og snakke litt om henne hun ble avvisende. Hun gikk fra og være min aller beste venn i en grusom verden til og bli en av mine daglige fiender også nå i voksen alder. Hun er fast bestemt på at det er hun som vet best og at ting må gjøres på hennes måte ellers vil jeg som den rasjonelle som forsøker og eksponere oss litt bare få oss opp i problemer. Hun kan være meget manipulerende og selvdestruktiv. Er det noe Lisa er mester i så er det å legge planer om selvmord, ta over og forsøke selvmord og selvskade. De fleste destruktive handlingene jeg ikke kan stå for er hennes verk.

Regina:

Er i 4 års alderen. Hun er redd og tilbaketrukket. Sliter med og kommunisere med omverdenen. Hun liker og se barbiefilmer, men later helst som om hun liker biler best. For hun vil aller helst være gutt.

Hanna:

Hanna er stum, hun har ikke ord. Og heller ingen stemme. Alle hennes handlinger gjøres stille og neste uhørlig. Hun er en livredd jente som ikke vil gjøre noe særlig ut av seg og er alltid redd for og bli sett. Hun vil helst være usynlig og bare gå i ett med omgivelsene. Hanna er destruktiv hun isolerer seg ofte og har mange mørke tanker, tanker hun aldri deler med noen.

Ingenting:

Ingenting bare er, hun har ingen plass og hun bare gråter. Ingenting gråter fordi jeg selv ikke klarer og gråte, ingenting er følelsene mine.

Samantha:

Samantha er sint og da mener jeg ikke bare sint, men rasende. Hun utagerer med vold og ødeleggelse. Hun slår og kutter seg. Ofte når det kommer sår og blåmerker tilsynet som jeg selv ikke klarer og minnes er det Samantha som har tatt over kroppen min. Hun er perfeksjonist og dersom jeg ødelegger hennes systemer blir hun rasende, hun er nok redd for forandringer. Hun har et stort behov for kontroll.

Tingeling:

Tingeling kjenner de fleste som den lille feen i Peter-Pan. Tingeling er for meg en liten jente med støv som på filmen, men min tinglings støv gjør ikke at jeg kan fly på samme måte, men jeg kan allikevel fly inn i drømmeland jeg også og sove. For når jeg får henne på hodeputa mi blir jeg døsig og kjenner på slitenheten min og jeg kan tillate meg og lukke øynene for jeg vet at hun passer på meg. Tingeling ble til i et slitent og redd barnesinn. Hun har alltid fulgt meg både i tykt og tynt.

Liten:

Liten er som navnet sier et lite menneske. Liten bærer på mye vondt tror jeg da hun egentlig kunne hette Angst. Liten fungerer nesten som et overvåkningskamera. Hun har kontroll over alt jeg fortar meg til en hver tid. Ofte sitter hun opp under taket og ser ned på meg, kaster stygge og sårende kommentarer, hun er rett og slett ekkel.

Mari:

Hun er en redd liten jente som føler at det ikke finnes noen her i denne verden som verken bryr seg om henne eller vil ha henne. Hun føler hun aldri er velkommen noen steder, hun har ingen tilhørighet.

Denne lille jenta trenger en masse oppmerksomhet i form av trøst og omsorg, hun trenger at noen viser at hun har en verdi, at hun er noe og at noen faktisk er glad i henne. Det største ønske hennes er at både mamma og pappa skal vise henne det. Hun har et stor behov for og ”høre hjemme” et sted. Kanskje en normal familie?

Liljen:

Liljen er på utsiden utrolig sterk, akkurat som vannliljen omtrent umulig og plukke fordi stilken er så sterk at den ikke vil slites. Liljen er utadvendt, men allikevel rolig. Dette er egentlig bare et skall hun bærer for helt innerst inne er det en redd jente som strever hardt for og holde fasaden. Jeg tror kanskje det er liljen som lurer folk flest.

 

Dissosiasjon betyr og dele opp eller spalte. DID, dette ble før i tiden kalt multippelpersonlighetsforstyrrelse. Det vil si at et menneske har minst 2 ulike identiteter fra seg selv. Dersom man setter disse to ordene som beskriver dissosiering inn i et menneske så kommer man frem til et menneske som er nettopp oppløst/spaltet og har flere identiteter selv om man kun har et personnummer om det er lettere og forstå på den måten.

Når man har diagnosen DID er evnen til hjernen når det kommer til og integrere personligheter (hendelser) til et ”helt” menneske svekket.

Alle mine identiteter er forskjellige, noen mer like enn andre. Med forskjellig mener jeg at hver og en har en personlig historie den bærer på, de har ulike meninger, forskjellig oppfatning av en selv og egne navn. Som følge av dette har jeg store mørke hull i min hukommelse, dette kommer av at min hukommelse er splittet inn i mange forskjellige identiteter som hver og en bærer sin del av min hukommelse.

Dissosiasjon kan forgå på mange ulike plan, alle mennesker har denne evnen medfødt. Alle mennesker dissosierer til tider. Kanskje har du kjørt bil og plutselig kommet deg til destinasjonen uten og helt huske at du har kjørt enkelte strekninger? Dette er også en form for dissosiasjon. Dissosiasjon kan arte seg på flere ulike måter, dette siden ingen mennesker er like vi er alle unike.

Den ”milde” formen for dissosiasjon er noe en kan sammenligne med å dagdrømme. En kan oppleve og falle inn i tanker hvor det kan danne en tilstand som gjør at personen får en uvirkelighetsfølelse.

Dissosiasjon er det man kan kalle en forsvarsmekanisme og en overlevelsestilstand. Selve årsaken kan være flere som ekstreme traumer og omsorgssvikt over tid fra tidlig alder.

Grunnen til min forklaring på dissosiasjon over er nettopp fordi menneske hjernen er dannet slik at ved traumer og lignende som en ikke selv klarer og forholde seg til så splitter hjernen opp sanseinntrykkene personen får og på den måten kan en psykisk ”fjerne ” seg selv fra det som er farlig, det som truer ens eksistens eller er uholdbart vondt i form av smerte for hva et menneske kan tåle.

Hjernen går da i ”dvale” vil jeg kalle det, en er ikke mentalt tilstede, en flykter bort fra det som gjør en vondt. En kan oppleve og forlate sin egen kropp nettopp fordi en ikke klarer og skjønne at dette faktisk skjer. Det blir en tilstand hvor man tenker ”det er ikke mulig” ”det er ikke jeg som opplever dette.

Jeg kan selv av egen erfaring komme med et eksempel på dette. Jeg har selv som liten forlatt kroppen min. Jeg satt i høyre hjørne av rommet og tittet ned på en forsvarsløs liten barnekropp som gikk igjennom noe et menneske aldri skal måtte gå igjennom, MEN fra der jeg satt så jeg bare en barnekropp det var jo ikke meg, for jeg satt og så ned på grusomheten.

Det jeg beskrev over faglig og den personlig opplevelsen jeg gjengav oppstår som oftest i situasjoner hvor en er rådesløs, en står alene og vet at det er ingen som kan hjelpe en. Det er ingen andre personer enn den/de eller det personen frykter verken mentalt eller fysisk tilstede, ingen som kan stanse handlingen, trøste, forklare og ikke minst beskytte en. Det er da hjernen går i ”dvale”

I sterkere grader av dissosiasjon går personen inn i ulike ”deler” av sin egen personlighet hvor en kan bytte mellom ulike bevisstheter (DID). Dette er ren overlevelsesmekanisme, en har nå gått fra og falle inn i tanker og drømme seg bort til og splitte sitt eget jeg til fler. Dette ses blant annet ofte hos mennesker som har vært i lignende situasjoner som meg selv. Jeg har mange ulike personligheter, jeg er spaltet slik ordet dissosiasjon faktisk betyr. For og kunne gi en bedre forståelse for utenforstående vil det si at jeg har ulike deler som alle har sin egen spesifikke oppgave. En kan være og forsvare, en annen har sinnet, en tredje har gråten osv. Jeg skifter mellom mine ”meg” veldig fort, noen ganger er det ikke merkbart for omverdenen, men andre ganger kan jeg ha en mening i et øyeblikk og om 5 minutter mener jeg noe helt annet. Enkelte ganger kan en høre på stemmen, se på motorikken, refleksene og lignende at det er ulike personer inne i en meg.

Jeg har spaltet meg for og overleve og ved og spalte integreres ikke minnene til en helhet. I dette inngår det flere personligheter i et og samme menneske. Som nevnt tidligere.

Jeg har personligheter i alle aldre over 20 forskjellige som nevnt over og det er noen ganger veldig synlig, mens andre ganger nesten ikke merkbart at det ikke er den rasjonelle delen som vi har valgt og kalle den virkelige meg for, som faktisk er tilstede. Dette har skapt utallige konflikter i mitt liv så langt fordi, folk kan mene jeg har løyet hvor det er inngått en avtale, men det er ikke den rasjonelle delen de har snakket med. Jeg har blitt konfrontert med utallige uttalelser jeg har kommet med, men som jeg den rasjonelle har nektet for, nettopp fordi det er ikke jeg som har vært tilstede, det er ikke min munn ordene har kommet fra. Frustrerende for begge parter. Mennesker som dissosierer har også veldig ofte manglende evne til og kunne bergene tid og ha begrep om tiden, var det i går? I fjor? 10 år siden?

Hukommelsestap i forbindelse med situasjoner og hendelser er en av de mest alvorlige symptomene på Dissosiativlidelse. Dette er en lettvin og effektiv løsning for hjernen og ”rømme” fra angst for ubehagelige minner fra fortiden eller situasjoner, lyder, lukter og lignende som kan minne en om traume. Men en kan snu hele avsnittet opp ned så får man problemet med at hukommelsestap ofte fører med seg nettopp angst og lignende, usikkerhet ovenfor seg selv og andre velter igjen opp og hemmer en. En kan stille seg selv spørsmål

*Var jeg der?

*skjedde det?

Når man ser det fra den vinkelen er det som var et forsvar blitt et tilleggsproblem, fordi hjernen skiller ikke mellom ”nødvendig” hukommelsestap og ”unødvendig” et eksempel igjen fra meg selv.

Jeg har noe jeg kaller hodet mitt! Ja tenker du alle har jo et hode, men i det legger jeg min dagkalender hvor jeg hver eneste gang det er noe jeg skal huske fører det inn. På den måten har jeg fått mer system på avtaler slik at jeg ikke glemmer de. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg husker alt jeg burde, men jeg har ”hodet” mitt som et hjelpemiddel for og unngå så mange misforståelser og ikke oppmøte avtaler som mulig.

Usikkerheten tap av hukommelsen daglig medfører i alle fall for meg er at om jeg skal bringe en beskjed videre eller blir spurt om noe så starter jeg oftest med ”jeg er ikke sikker men” dette for og beskytte meg selv for konflikter, men igjen så skaper det en utrygghet.

Dissosiering kan etter som det jeg har lest og lært opp igjennom årene med terapi arte seg på ulike måter fra person til person, dette fordi vi alle er unike og forskjellige.

Om forsvarsmekanismen dissosiering ikke hadde nådd meg da jeg var barn, tror jeg ikke jeg hadde overlevd. Problemet er at hjernen per i dag ikke forstår at det som var er over. Dette kommer til syne i dissosiative krampeanfall og veksling mellom ulike identiteter. Dette er noe som preger hverdagen min i stor grad, men jeg har blitt mer bevisst på hvorfor det blir slik. Som min tidligere behandler sa til meg så er det viktig med en indre kommunikasjon. Dette fordi at ved identitetsskifte og krampe anfall så er det noe ”hukommelsen” min forsøker og formidle enten til meg eller til de rundt meg.

Personlig har jeg mer enn et langt spekter personligheter en hva det stilles krav for og kunne sette denne diagnosen, jeg har over 20 forskjellige. Flere av disse identitetene styrer atferden min, dette fordi jeg er redd de og tør ikke gjøre det den rasjonelle jeg egentlig vet er rett, så jeg kan la destruktive identiteter lett ta over.

Ofte kan de menneskene som er rundt meg bli forvirret og frustrerte, dette er fordi jeg lett skifter mellom ulike identiteter noe som medfører rask endring av både humør og meninger. Jeg kan selv lett bli ”sint” fordi folk sier til meg at jeg har sagt en ting eller gjort noe som jeg selv ikke husker. Dette er ikke på samme måte som ”normale” mennesker kaller og glemme, men det er fordi det ikke er den rasjonelle delen av meg som har sagt eller utført den handlingen som blir beskrevet.

Tenk deg selv, du sitter i en stue sammen med over 20 andre mennesker. ALLE disse menneskene har forskjellige meninger om valg som skal tas, dette kan være noe så ”enkelt” som om ”skal jeg drikke det vannglasset fordi jeg er tørst? Dette ville de fleste mennesker gjort automatisk, nettopp fordi det er naturlig og livsnødvendig og ha regelmessig inntak av væske. Mennesker som gjør handlingen uten og måtte gjøre som meg har ikke diagnosen min eller i den grad jeg har den. For dette valget kan for meg ta en hel dag, nettopp fordi deler av med nekter meg det, andre kommer med trusler om hvis jeg gjør det og med det så er en hel ”runddans” i gang. En kan diskutere i timevis, men allikevel glasset står der fortsatt med innholdet urørt.

Nå tenker du, blir man tørst nok så drikker en uansett, men vet du hva? Det er ikke slik det fungerer for meg. Jeg klarer ikke være den rasjonelle, det veksler fort og det har gjentatte ganger ført meg til sykehus både med ambulanse og i privatbil. Da er en ny diskusjon i gang igjen, men så blir vi faktisk enige for det er ikke lenger noen av mine identiteter eller den rasjonelle meg som får bestemme. Sykehuset tar kontrollen, det koples opp intravenøs væske som går rett i min/vår kropp, men nå er verken den rasjonelle eller noen av de andre redde for det er INGEN av oss som har tatt en beslutning.

Dette var et ganske enkelt eksempel, men tenk alt du gjør i løpet av dag fra du står opp om morgenen til øynene lukkes, du sovner og du får hvile om natten. Alle tingene som ingen tenker over, det er en stor del av min sykdom. For ingenting går på ”autopilot” alt må drøftes, og som du kanskje tenke med eksempletover så styres jeg av redsel. Og det er ikke til og komme unna, ikke bare jeg, men alle samtlige mine ”jeg” har sin gode grunn for og være uenige. For vi har alle opplevd forskjellige hendelser som gjør av hver og en av oss tenker som vi gjør, alle mine ”jeg” styres av redsel, men vi er redd for ulike ting.

Bare et lite innblikk i en komplisert hverdag!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.