Gjennom min tid som psykiatrisk pasient har jeg møtt mange sørgelige sjeler på min vei, de fleste er fantastiske mennesker som har en tøff hverdag, men det er et håp der, et håp om at en kan bli bra samt en sannsynlighet for å bli friskmeldt. Også har vi de sjelene som aldri vil finne fred her på jorden, de lever helt i en annen verden, men de jeg tenker på er ikke bare psykose pasienter, men pasienter som her en kronisk diagnose. Også har vi den tredje gruppen pasienter og det er de alvorlige selvmordskandidatene.
Jeg har sett mye opp i gjennom årene selv om jeg ikke er så veldig gammel, noe har festet seg mer enn annet. Noe har skremt meg og andre har fått meg til å le. En ting jeg har lært meg gjennom årene er å ikke involvere seg så mye i andre pasienters sykdom. Det innbærer ikke og ikke ha kontakt med medpasienter, men å ha klare grenser for hva en pasienter i mellom snakker om. Dersom man ikke klarer å sette den grensen kan det bli slitsom og vanskelig for en selv dersom medpasienter tror det er greit og bruke en som hobby psykolog. Ofte på institusjon har det lett for å bli det man kaller domino effekter, det vil si at om en pasient er dårlig så blir resten av avdelingen dårlig. Jeg opplevde et godt eksempel på dette da jeg var 13 år og bodde på barneverns institusjon. Når jeg kom dit var jeg den eneste selvskaderen etter bare noen uker hadde jenta på naborommet begynt selvskading hun også.
